30 barokkdikt Kort av gode forfattere

Barokkdikt, kunstnerisk periode i det sekstende og syttende århundre, er preget av den eksentriske stilen, overdreven og ekstravagant, og er også luksuriøs, dekorativ og utsmykket.

Begrepet "barokk bevegelse" er ofte brukt til å referere til forseggjort poetisk stil, spesielt gongorismo, som kommer fra arbeidet til den spanske poeten Luis de Góngora og marinismen, som kommer fra arbeidet til den italienske dikteren Giambattista Marino. Den dekker også metafysisk poesi i England og kutte skolastisk poesi i Russland.

Forløpene til denne prosaformen ønsket å overraske leserne og få dem til å beundre deres komposisjoner gjennom bruk av retorikk og dobbelt betydning, slik at det noen ganger var vanskelig for dem å gjøre seg selv helt forstått. Barokkprosa er ofte amorf og full av tung og didaktisk utforskning.

Liste over barokkdikt og deres forfattere

Luis de Góngora: En rose

Francisco de Quevedo: Definere kjærlighet

Sor Juana Ines de la Cruz: Stopp skyggen

Daniel Casper von Lohenstein: Canto de Tetis

Jean-Baptiste Poquelin (Molière): Estancias Galantes

Giambattista Marino: Hånden til Schidoni

Torquatto Tasso: Den jeg elsket mest

Christian Hoffmann von Hofmannswaldau: Beskrivelse av den perfekte skjønnheten

John Milton: Når jeg tenker på hvordan mitt lys går ut

Andreas Gryphius: Faderlandets tårer

Tirso de Molina: Triumph of Love

Lag rom, gi innspill,

hvem er triumferende kjærlighet

av en dødelig kamp

der han har vunnet.

Miguel de Cervantes: Amadia de Gaula til Don Quixote de la Mancha

Du, som foraktet det tårefulle livet

At jeg hadde vært fraværende og disdained om

Den store åsen av Peña Pobre,

Fra lykkelig til redusert straff,

Du, til hvem øynene ga drikke

Av rikelig med brennevin, men brak,

Og løfter deg sølv av tinn og kobber,

Han ga deg jorden på jorden maten,

Lev sikkert det for evig,

I mellomtiden, i det minste, det i fjerde sfære,

Hans hester pierced den blonde Apollo,

Du vil ha et klart modig rykte;

Ditt land vil være i alle de første;

Din kloke forfatter til den unike verden og alene.

Lope de Vega: På natt

Natt av påkledning,

gal, fantasifull, chimeristisk,

at du viser at i deg er det godt erobret,

de flate fjellene og det tørre hav;

innbygger av celebros hollows,

mekanisk, filosof, alkymist,

vuil concealer, lynx uten syn,

skremme av dine samme ekkoer;

skyggen, frykten, det onde er tilskrevet deg,

engasjert, dikter, syk, kald,

bravo hender og flyktige føtter.

Det slør eller søvn, halveringstiden er din;

Hvis jeg slenger, betaler jeg for det med dagen,

og hvis jeg sover, føler jeg ikke hva jeg bor.

William Shakespeare: Splitter of charm

Sløse sjarm, hvorfor bruker du det?

i deg selv din arv av skjønnhet?

Naturen gir og gir ikke,

og, sjenerøs, lån til den sjenerøse.

Deretter, vakker egoistisk, hvorfor misbruker du

Hva ble gitt til deg å gi?

Mistillit uten fortjeneste, hvorfor bruker du

Summen er så stor, hvis du lever, oppnår du ikke?

Ved å handle godt bare med deg,

Bedra deg selv til den søteste.

Når de ringer deg, forlater, hvilken balanse

Kan du la det være tålelig?

Din ubrukte skjønnhet vil gå til graven;

brukt, ville det vært din eksekutor.

Pedro Calderón de la Barca: Livet er en drøm, Dag III, Scene XIX

(Zygmunt)

Det er sant, da: Vi undertrykker

denne voldsomme tilstanden,

Denne rasen, denne ambisjonen,

i tilfelle vi noen gang drømmer.

Og vi vil gjøre, fordi vi er

i en slik enestående verden,

den levende drømmer bare;

og erfaring lærer meg,

at mannen som lever drømmer

hva det er før du våkner opp

Kongen som er konge drømmer og lever

med denne misgitte sendingen,

arrangere og styre;

og denne applausen, som mottar

lånt, i vinden skriver

og i aske blir det

Død (ulykkelighet!):

At det er de som prøver å herske

ser at han må våkne opp

i drømmen om døden!

Den rike mannen drømmer om sin rikdom,

Hva mer omsorg tilbyr han?

Den fattige mannen som lider av drømmer

deres elendighet og fattigdom

drømmer den som begynner å vokse,

Den som prøver og late som drømmer

Han drømmer den som fornærmet og fornærmet,

og i verden, til slutt,

alle drømmer hva de er,

selv om ingen forstår det.

Jeg drømmer at jeg er her,

disse fengslene lastet;

og jeg drømte det i en annen stat

mer smigrende jeg så meg selv.

Hva er livet? En frenesi

Hva er livet? En illusjon,

en skygge, en fiksjon,

og det største gode er lite;

at alt liv er en drøm,

og drømmene, drømmene er.

Francisco de Quevedo: En UNA NARIZ

Det var en mann med en nese fast,

det var en superlativ nese,

det var en nese, si og skriv,

det var en veldig skjegg sverdfisk.

Når det var en dårlig møtt solsjef,

det var en gjennomtenkt alquitara,

det var en elefant med forsiden opp,

Ovid Nason var mer fortalt.

En gang i en spisesal,

det var en pyramide av egypten,

Nesens tolv stammer var.

Det var en veldig gammel uendelighet,

mye nese, nese så hard,

det var i Annas ansikt en forbrytelse.

Lope de Vega: Hvem vet ikke om kjærlighet

Hvem vet ikke om kjærlighet lever blant dyrene;

Hvem har ikke elsket godt, ville dyr,

Eller hvis han er narcissus av seg selv elsker,

Trekk deg tilbake i det smigrende vannet.

Hvem i de første blomstene i hans alder

Han nekter at kjærlighet ikke er en mann som er en diamant;

At han ikke kan være den uvitende,

De så heller ikke deres hån eller fryktet sine sannheter.

Åh, naturlig kjærlighet! Hva bra og dårlig,

I godt og dårlig lover jeg og fordømmer deg,

Og med liv og død lik:

Du er i et emne, dårlig og bra,

Eller bra til den som elsker deg som en gave,

Og dårlig for den som elsker deg for gift.

Luis de Góngora: Canto a Córdoba

Oh god vegg, oh krone tårn

hermetisk plakat av majestet, av galanteri!

Oh flott elv, stor konge av Andalusia,

av edle sand, siden ikke gylden!

Oh fruktbar slett, å hevde sag,

det privilegierer himmelen og gisler dagen!

Åh, alltid mitt herlige hjemland,

både fjær og sverd!

Hvis blant dem ødelegger og ødelegger

som beriker Genil og Darro bades

minnet ditt var ikke min mat,

Jeg fortjener aldri mine fraværende øyne

se din vegg, tårnene dine og elven din,

din ren og fjell, oh land, oh blomst av Spania!

Tirso de Molina: Ikke forgjeves, barn kjærlighet

Ikke forgjeves, barn kjærlighet, de maler deg blind.

For virkningene dine er av blind forgjeves:

en hanske du ga til en skurkbar barbar,

og du lar meg brenne i ild.

Å ha øyne, vil du vite senere

at jeg er verdig til et slikt suveren godt,

la meg kysse den hånden,

at en labrador vant, dyrt spill!

Mangelen på synet ditt gjør vondt for meg.

Kjærlighet, du er blind, legger på trang;

Du vil se mitt onde, mitt ulykkelige klima.

Fortell meg den hansken for spoils,

at bonden har lite hensyn til ham;

Jeg vil holde deg i jentene i øynene mine.

Pedro Calderón de la Barca: Verdens største teater (Fragment)

REY

Du også så mye baldonas

min makt, hva skal du til?

Så presto av minne

at du var min vassal,

elendig tigger, du sletter?

LEAN

Papiret ditt er ferdig,

i garderoben nå

fra graven er vi de samme,

Det du var, er ikke viktig.

RICO

Hvordan glemmer du det for meg

I går ba du om almisse?

LEAN

Hvordan glemmer du det

Du ga det ikke til meg?

HERMOSURA

Glemmer du allerede

anslaget du skylder meg

for rikere og vakrere?

SKJØNN

I garderoben allerede

vi er alle like,

det i en dårlig hylle

Det er ingen forskjell på mennesker.

RICO

Du går foran meg,

skurk?

LABRADOR

La den galne

ambisjoner, som allerede er døde,

av solen som du var, er du skygge.

RICO

Jeg vet ikke hva som knuser meg

Se forfatteren nå.

LEAN

Forfatter av himmel og jord,

og hele firmaet ditt,

at han laget av menneskelivet

den korte komedie,

til den store middagen, at du

du tilbød, den kommer; run

gardinene til din solio

de ærlige blader.

Giambattista Marino: For å være med deg

Hvilke fiender vil det være nå i kald marmor

ikke plutselig vende deg om,

Hvis du ser, herre, på skjoldet ditt

den stolte Gorgon så grusom,

med hår forferdelig

Vendt sammen vipers

provosere skrekkelig og skremmende pomp?

Mer hva! Blant våpenfordelen

Det formidable monster ser knapt ut for deg:

siden den virkelige Medusa er din verdi.

Bernardo De Balbuena: Mistet jeg går, Lady, blant folket

Tapt, jeg er, dame, blant folket

uten deg uten meg uten å være uten Gud uten liv:

uten deg fordi du ikke servert meg,

uten meg fordi jeg ikke er med deg,

uten å være på grunn av å være fraværende

Det er ingen ting som ikke avviser meg;

uten Gud fordi min sjel til Gud glemmer

å tenke på deg kontinuerlig;

uten liv fordi det ikke er fra hans sjel

Ingen bor, og hvis jeg ikke lenger er død

Det er i tro å vente på at du kommer.

Oh vakre øyne, dyrebart lys og sjel,

slå for å se på meg, du kommer tilbake til poenget

til deg, for meg, til mitt vesen, min gud, mitt liv!

Vicente Espinel: Octaves

Nye merkelige mirakel effetos

de er født av mot og skjønnhet,

Oppmerksom på min store skade,

andre til en kort god som varer litt:

Din skuffelse er av din verdi,

at han utøser ham ved sjansen,

mer gave og ømt ansikt

Det lover herlighet midt i helvete.

Den skjønnheten som jeg elsker, og for hvem jeg bor

Veldig søt dame! i meg er det lykke til,

at den mest forferdelige onde, grove, unnvikende

i enorm ære gjør det det.

Men alvorlighetsgraden av det hovmodige ansiktet,

og den strenge lik den til døden

med bare tanke og minne

lover helvete midt i denne herligheten.

Og denne frykten som er født så feig

av motet ditt og min mistillit

brann frost, når i meg brenner det,

og vingene slår ned håp:

Men skjønnheten din kommer til å svinge,

forvirrer frykt, setter tillit,

gleder sjelen og med evig glede

Det lover herlighet midt i helvete.

Vel, galant nymph av meg,

miste gravitasjon av din rett,

og evig strenghet, som vokser i deg

Forsak det hvite brystet for en stund:

at selv om det har din midje og galantry

full av herlighet verden, og fornøyd,

den strenge og beryktede alvor,

lover helvete midt i denne herligheten.

Jeg ser tilbake i øynene, og jeg ser

den harde strengheten som du behandler meg med,

av frykt jeg skjelver, og av smerte jeg sukker

Ser urettferdigheten som du dreper meg på:

noen ganger brenner jeg, noen ganger går jeg på pensjon,

men alle mine forsøk er forstyrret,

det eneste jeg ikke vet hva av det indre brystet

Det lover herlighet midt i helvete.

Nekte det utseendet til gentleman

brystet, som i min favør alltid er vist,

det gir meg ikke mer enn jeg er verdt,

og til ny herlighet, tanke tog,

Jeg kan aldri, hvis jeg ikke går ut av grunn

mer esme formue så uhyggelig,

som perverterer slutten av denne vitoriaen

lover helvete midt i denne herligheten.

Vicente Espinel: I april av mine floride år

I april av mine blomstrende år,

når budet håper

av frukten, som i mitt bryst ble prøvd,

å synge mine varer og mine skader,

Så menneskelige arter og skjulte kluter

Jeg ble tilbudt en ide, at jeg flyr

med mitt like lyst, jo mer jeg gikk,

at jeg kjente mine bedragerier langt fra

Fordi, selv om de i begynnelsen var de samme

pennen min og dens konkurrerende verdi

Bære hverandre i høyt fly,

Etter en stund så mine sanser,

det til hans ardor ikke å gjøre motstand

pennen min, den brente og falt på bakken.

Francois Malherbe: En Du Terrier, gentleman av Aix-En-Provence, på datterens død

Din smerte, Du Terrier, vil den være evig,

og de triste ideene

som dikterer kjærligheten til en far

Vil de aldri ende?

Døens ødeleggelse, som har kommet ned til graven

for den felles død,

Skal det være en labyrint som din tapte grunn

av foten din faller ikke?

Jeg vet om sjarmen som illustrert hans barndom;

tror ikke jeg late som om

Infausto Du Terrier, redusere din nød

senker lysstyrken.

Men det var av denne verden, den sjeldne skjønnheten

bestemmer ikke godhet;

og, rosa, hun har levd hva roser lever,

tiden til en daggry.

Og til og med ta det for gitt, ifølge dine bønner,

hva ville jeg ha fått

med sølvhår avsluttet sin karriere,

Noe ville ha endret seg?

Selv inn i gammel kvinne i det himmelske herskapshuset,

Kan det bli bedre?

Ville ikke ha latt begravelsesstøvet

og ser meg fra graven?

Baltasar Gracián: Beklager å ikke ha en venn

Sad ting er ikke å ha venner,

men det må være trist å ikke ha fiender,

fordi den som ikke har fiender, signerer det

han har ikke: ingen talent for å lage skygge eller mot som frykter ham,

ikke ære at de mumler for ham eller varer som begir ham,

Ikke bra å være misunnelig.

Baltasar Gracián: Helden (fragment)

Å, velutdannet mann, pretender of heroism! Merk den viktigste kvaliteten, legg merke til den mest konstante fingerferdighet.

Storhet kan ikke være basert på synd, noe som er ingenting, men på Gud, hvem er alt.

Hvis den dødelige fortreffelighet er av grådighet, er den evige ambisjon.

Vær en helt i verden, lite eller ingenting er; Å være fra himmelen er mye. Til hvem stor monark er ros, vær den ære eller ære.

Miguel de Cervantes: I ROSES ROS

Den han valgte i hagen

jasminen var ikke diskret,

det har ikke perfekt lukt

hvis jasminen visner.

Men rosen til slutten,

fordi selv hans døende er rost,

Den har en mer søt og jevn lukt,

mest duftende duft:

da er det beste rosen

og den mindre süave jasminen.

Du, hvilken rose og jasmin du ser,

du velger den korte siden

av jasmin, duftende snø,

at et pust til zephyret er;

mer vite etter

den heske vakre smigeriet

av rosen, forsiktig

Du vil forutse det i din kjærlighet;

som er den lille blomstjasminen,

mye rose duft.

Torquato Tasso: Sammenlign din elskede til Aurora

Når Aurora kommer ut og ansiktet ser ut

i speilet av bølgene; Jeg føler meg

de grønne bladene hvisker til vinden;

som i brystet sukker hjertet mitt.

Jeg leter også etter min Aurora; og hvis jeg svinger

søt utseende, lykkelig død;

Jeg ser knutene som jeg flyter, er langsom

og at de ikke beundrer gull lenger.

Mer til den nye solen i den rolige himmelen

spilder ikke så varmt skinne

den vakre vennen til Titón sjalu.

Som det gyldne skinnende håret

som pryder og kroner snøfronten

hvorfra han stjal hans hvile til brystet mitt.

Gregório de Matos Guerra: Vices

Jeg er den som i de siste årene

Jeg sang med min forbannede lyre

Clumsiness av Brasil, vices og deceptions.

Og vel, jeg hvilte deg så lenge,

Jeg synger igjen med samme lyre,

Det samme emnet i et annet plektrum.

Og jeg føler at det blåser på meg og at det inspirerer meg

Thalia, hvem er en verge av meg

Febo sendte meg til å delta.

Barokk poesi og dens egenskaper

Barokkdikt er preget av:

Bruken av komplekse metaforer basert på begrepet eller prinsippet om oppfinnsomhet, som krever uventede kombinasjoner av ideer, bilder og fjerne representasjoner. Metaforen ansatt av barokkdiktere forakter de åpenbare likhetene.

Interesse i religiøse og mystiske temaer, og prøver å finne en åndelig mening til hverdagen og den fysiske verden. Barokkdiktere fra det syttende århundre så sitt arbeid som en slags meditasjon, samle tanker og følelser i deres vers. Noen arbeider var mørkere, da de så verden som et lidelsested og utforsket åndelig plage.

Bruken av satire for å kritisere politikere og aristokratiet. Barokprosa utfordrer konvensjonelle ideologier og avslører samfunnets skiftende naturlighet og verdier.

Den dristige bruken av språket. Han er ikke redd for språklige eksperimenter. Barokkdikt er kjent for sin ekstravaganse og dramatiske intensitet. Den har en tendens til mørke og fragmentering.