Diktene til Moderne Forfattere

Modernismens dikt er komposisjoner som bruker litterære ressurser som er typiske for poesi, innrammet i den litterære bevegelsen kalt modernismen.

Modernismen var en litterær bevegelse som skjedde mellom slutten av det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre og var den første som dukket opp i Amerika og spredte seg til Europa, hovedsakelig forklart av uavhengighetsbevegelsene som oppstod på kontinentet under disse år.

I modernismen spilte poesi en ledende rolle, for gjennom det kunne de uttrykke de nye kosmopolitiske ideene og kreative trender av tiden, som foragtet retningslinjene fastsatt av realisme og naturalisme.

Modernismen var da en litterær trend preget av opprør, innovasjon og den libertariske ånden.

Liste over dikt av de mest berømte forfatterne av modernismen

Sang av håp

Et flott fly av kråper flekker den azurblå.

Et årtusentet åndedrag gir pesttrusler.

Menn blir drept i East End.

Har den apokalyptiske antikristen blitt født?

De har kjent omens og underverk har blitt sett

og Kristi retur er nært forestående.

Jorden er gravid med så dyp smerte

at drømmeren, imperial meditert,

Lider av angsten av verdens hjerte.

Utførere av idealer rammet jorden,

i en skyggepit er menneskeheten vedlagt

med rudos molosos av hat og krig.

Å, Herre Jesus Kristus! hvorfor er du sen, hva venter du på?

å legge hånden av lyset på dyrene

og la de guddommelige flaggene skinne i solen!

Det kommer plutselig fram og henter livets essens

om så mye gal, trist eller irriterende sjel,

Hva en elsker av mørket din søte gryning glemmer.

Kom, Herre, for å gjøre ære til deg selv.

Kom med skjelving av stjerner og horror av katastrofe,

kom og bring kjærlighet og fred over avgrunnen.

Og din hvite hest, som den visjonære så på,

passere. Og den ekstraordinære guddommelige bugle høres ut.

Mitt hjerte vil være kullet på censeren din.

Rubén Darío (Nicaragua)

Den kjærligheten innrømmer ikke akkorder refleksjoner

Dame, kjærlighet er voldelig,

og når han forvandler oss

vi slår på tanken

galskapen.

Ikke be om fred i armene mine

at folket ditt har fanger:

Mine klemmer er krig

og mine kyss er ild;

og det ville være nytteløst

snu meg

hvis jeg slår på tanken

galskapen.

Clara er mitt sinn

av kjærlighet flammer, dame,

som dagens butikk

eller morgendagens palass.

Og parfymen din salve

min lykke forfølger deg,

og det lyser mitt sinn

galskapen.

Min glede din gane

rik honeycomb konseptualiserer,

som i den hellige sangen:

Mel et lac sub lingua tua.

Gleden av pusten din

i et så tynt glass,

og det lyser mitt sinn

galskapen.

Rubén Darío (Nicaragua)

Og jeg så etter deg i byer ...

Og jeg så etter deg for byer,

Og jeg så etter deg i skyene,

Og for å finne din sjel,

Mange liljer åpnet jeg, blå liljer.

Og den triste gråtene fortalte meg:

Å, hva en leve smerte!

At din sjel har lenge levd

I en gul lilje!

Men fortell meg hvordan har det vært?

Jeg hadde ikke min sjel i brystet mitt?

I går møtte jeg deg,

Og sjelen jeg har her er ikke min.

José Martí (Cuba)

Når jeg synker meg i alvorlige bøker ...

Når jeg synker meg i alvorlige bøker

Jeg tar det med en stråle av Aurora lys:

Jeg oppfatter trådene, leddet,

Universets blomst: Jeg uttaler

Spør om å bli født en udødelig poesi.

Ingen altergud eller gamle bøker

Ingen blomster fra Hellas, malt igjen

Med fasjonable menjurjes, ikke med spor

Av spor, ikke med livlig spoils

Det vil tømme de døde årene:

Men fra entrails utforsket

Fra universet, vil du fremstå strålende

Med lyset og livets nåder.

For å vinne, vil han kjempe først:

Og det vil oversvømme med lys, som gryningen.

José Martí (Cuba)

Ved da

Jeg vil dø når dagen synker,

på det store hav og med ansiktet mot himmelen,

hvor smerten synes å være en drøm,

og sjelen, en fugl som går tilbake til flyturen.

Ikke hør på de siste øyeblikkene,

allerede med himmelen og med havet alene,

flere stemmer eller snakkende bønner

at den majestetiske vinkelen av bølgene.

Dør når lyset, trist, trekker seg

dens gylne nett av den grønne bølgen,

og vær sånn som saktere:

noe veldig lysende som går tapt.

Dør og ung: før det ødelegger

været lyser den milde kronen;

når livet sier enda: Jeg er din,

selv om vi vet godt at det forråder oss.

Manuel Gutiérrez Nájera (Mexico)

Den første kyssen

Jeg sa allerede farvel ... og bankende

nær min leppe av dine røde lepper,

"Se deg i morgen, " hvisket du;

Jeg så deg i øyet et øyeblikk

og du lukket uten å tenke på øynene

og jeg ga deg det første kysset: Jeg reiste pannen min

opplyst av min bestemte lykke.

Jeg gikk gratulert ut på gata

mens du så ut døren

ser på meg i brann og smiler.

Jeg snudde ansiktet mitt i søt raptur,

og uten å la deg se,

Jeg hoppet på en trikk i rask bevegelse;

og jeg fortsatte å se på deg et øyeblikk

og smiler med hele sjelen,

og enda mer jeg smilte ... Og på trikken

en engstelig, sarkastisk og nysgjerrig,

som så på oss både med ironi,

Jeg fortalte ham, gjorde meg glad:

- «Tilgi meg, Herre, denne glede.»

Amado Nervo (Mexico)

I fred

Svært nær min solnedgang, velsigne jeg deg, livet,

fordi du aldri ga meg håp eller mislyktes,

ingen urettferdig arbeid, ingen ufortjent straff;

fordi jeg ser på slutten av min grove vei

at jeg var arkitekten til min egen skjebne;

at hvis jeg trekker ut honning eller gal fra ting,

det var fordi i dem legger jeg gale eller smakfulle honeys:

Da jeg plantet roser, høstet jeg alltid roser.

... Rett, vinteren min skal fortsette vinteren:

Men du fortalte meg ikke at mai var evig!

Jeg fant uten tvil lange netter av mine sorger;

men du lovet ikke bare gode netter;

og i stedet hadde jeg noen saintly serene ...

Jeg elsket, jeg var elsket, solen kjempet ansiktet mitt.

Liv, du skylder meg ingenting! Livet, vi er i fred!

Amado Nervo (Mexico)

The Twilight Eyes

Som i en bakgrunn av lett vann, dypt og rolig,

I det blå på ettermiddagen hviler kampanjene.

Og til stjernen som åpner sin klare elev,

Skyggen av natten skjelver på øyenvippene.

En liten mørk går utjevning av gresset

Med den vanlige kjærheten til hånden i håret hennes;

Og i sin siste utseende tar han jorden til himmelen,

Den underdanige søthet av bakhodet.

Den blå av fortsatt ettermiddag er selve himmelen

At jorden ned, med et så mykt delirium,

At det ser ut til at i henne ble avgrunnen avklart,

Og det var i hans dype sjel han så.

Og ostemasse i dugg som vil se soto

De svarte øynene til det nattlige gresketet;

Og tenk i bonden av taciturn-vannet,

Og det dilaterer øyelokkene til Lotus-senderen.

Og det krystalliserer, som isbjerge, veggene

Fra det lille hvite huset med døren

Præriens fred; og forsvinner forsiktig

I den edle tristheten i dine mørke øyne.

Leopoldo Lugones (Argentina)

Til gauchos (fragment)

Valiant og hardt løp

det med villkraft

ga landet i ridespill

hans primitive skulptur.

Et forferdelig venture

han går til sitt forenede offer,

hvordan såret utfolder seg

at oksen bryter nakken,

i strømmen av degüello

livets banner.

Det er den trofaste vilje

det til den grimme skjebne gladdens,

smelter den svarte druen i vin

av hard motgang.

Og på frihetsstedet

det er ikke noe mer tilfredshet,

som måler det fullstendig

mellom risiko og hjerte,

med tre fjerdedeler av fasonen

og fire fot kvatrain.

I timen med stor smerte

som fødte historie,

så vel som dagens gode

trova sangfuglen,

Payador copla

han kunngjorde morgenen,

og i den friske rosicleren

hvem malte den første strålen,

den søte gaucho de Mayo

Han forlot å ikke returnere ...

Forfatter : Leopoldo Lugones

En liten bit av himmel og litt innsjø

En liten bit av himmel og litt innsjø

hvor stjernene grace bambus,

og på baksiden av parken, med intimt kompliment,

natten som ser ut som du ser ut.

Det blomstrer i poesiens liljer,

den ærlige månen som kommer ut av havet.

Og i fl uebil delirium av blå melodi,

Det gir en vag angst til å elske deg.

Den søte sukker at din sjel parfymerer,

De gir deg, som henne, en himmelsk oppstigning.

Natten. Dine øyne. En bit av Schumann

og hendene mine fulle av hjertet ditt.

Forfatter : Leopoldo Lugones

En lma chilena (fragmenter)

Alt er stille, alt er stille ...

Bare fra sjøen, fra dike

en brenner av brenner kommer

og forstørr shrapnel

av hammeren ved siden av pique.

..................

De er verk av dike ...

Det er den formidable sangen,

klarinetet, bølgen

av hammeren ved siden av gutten

der transatlantisk ligger.

..................

De er de ødelagte av høy rang.

Er de fra hvor? Ingen vet:

man husker det i tango

sank kniven til håndtaket

forresten, et alvorlig problem ...

..................

Og maippineren Juan María,

Juan José, Pancho Cabrera,

huasos som var en dag,

i dag allerede i sekretariatet

av et arbeidstakerunionsenter.

...................

Alt tempel av machete.

Alle en god gutt

med den gode humor på syv,

som kaster som et rakett

pulla eller vitsen.

.....................

Forfatter: Carlos Pezoa Veliz

Til en brunette

Du har øyne av kløe, hår

full av lys og skygge, som elven

som skyver sin dristige flyt,

månens kyss reverberates.

Ingenting mer trimming enn hipmen din,

opprørsk mot trykket på klærne ...

Det er i blodet ditt varig sommer

og på leppene dine evig vår.

Vakker ut smelter i fanget ditt

dødens kyss med armen din ...

Pust ut som en gud, languidly,

å ha håret ditt på krans,

slik at ved berøring av et brennende kjøtt

liket ryser i kjolen din ...

Forfatter : Carlos Pezoa Véliz

Til minne om Josefina

1

Hva en kjærlighet var, en søthet

uten et par, laget av drøm og glede,

bare den kalde aske har blitt igjen

som beholder denne bleke viklingen.

Orkidéen med fantastisk skjønnhet,

sommerfuglen i sin polychrom

de ga av deres duft og galantry

til skjebnen som greide min ulykke.

På å glemme minnet regjerer;

fra min graver tårer min smerte bort;

min tro citerer den, min lidenskap venter på det,

og jeg bringer det tilbake til lys med det frankere

morgen våren smil:

Noble, beskjeden, hengiven og hvit!

2

At jeg elsket deg uten rival, visste du

og Herren vet det; aldri binde

den uberegnelige eføyen til skogens venn

hvordan du blir til min triste sjel.

I mitt minne fortsetter livet ditt

med den søte lyden av en cantiga,

og nostalgi av din kjærlighet reduserer

min duell, det til glemsel motstår.

Diaphanous våren som ikke går tom,

du bor i meg og min strenge tørhet

din friskhet blander drop-by-drop.

Du dro til min ørken palmen,

til mitt bittere hav, måken,

Og du vil bare dø når jeg dør!

Forfatter : Guillermo Valencia

Det er et øyeblikk av skumring ...

Det er et øyeblikk av skumring

i hvilke ting skinner mer,

flyktig bankende øyeblikk

av en morose intensitet.

Grenene er fløyelsagtige,

polere tårnene deres profil,

en fugl burlest sin silhuett

på safirplanken.

Bytt ettermiddagen, konsentrere deg

for glemsel om lys,

og en myk gave penetrerer henne

av melankoli stilhet,

som om orben samlet seg

alt ditt gode og din skjønnhet,

all din tro, all din nåde

mot skyggen som kommer ...

Min blir blomstring i den tiden

av mystisk blomstring;

Jeg har en skumring i min sjel,

av drømmende plassitet;

i det briste skuddene

av vårens illusjon,

og i det blir jeg full av aromaer

av noen hage som det er utenfor! ...

Forfatter : Guillermo Valencia

I deg tenkte jeg, i håret ditt

I deg tenkte jeg, i håret ditt

at skyggeverdenen ville misunne,

og jeg legger et poeng av livet mitt i dem

og jeg ønsket å drømme at du var min.

Jeg går jorden med øynene mine

reist - oh, min iver!! - i så høy høyde

som i stolt sinne eller elendig rødmer

den menneskelige skapningen tente dem.

Live: -Vet å vite hvordan man skal dø; Slik påvirker det meg

dette ulykkelige søket, denne voldsomme,

og alt vesen i min sjel reflekteres,

og ser uten tro, av tro jeg dør.

Forfatter : José Martí

Jeg er en oppriktig mann (fragment)

Jeg er en oppriktig mann

Hvor palmen vokser,

Og før jeg dør vil jeg

Hell mine vers fra sjelen.

Jeg kommer fra overalt,

Og overalt går jeg:

Kunst jeg er blant kunstene,

På fjellet er jeg et fjell.

Jeg kjenner de merkelige navnene

Fra urter og blomster,

Og av dødelige bedragerier,

Og sublimme smerter.

Jeg har sett i den mørke natten

Regn på hodet mitt

Den rene ildens stråler

Av den guddommelige skjønnheten.

Vinger født jeg så på skuldrene

Av vakre kvinner:

Og kom ut av ruinene,

Flygende sommerfugler.

Jeg har sett en mann live

Med dolken på hans side,

Uten å si navnet

Den som drepte ham.

Rask, som en refleksjon,

To ganger så jeg sjelen, to:

Da den fattige gamle mannen døde,

Da hun sa farvel.

Jeg skjelver en gang - på gjerdet,

Ved inngangen til vingården, -

Når barbarske bi

Han riper på piken min panne.

Jeg likte en gang, på en slik måte

Som jeg likte som aldri: -when

Dommen av min død

Vaktmesteren leser, gråter.

Jeg hører et sukk gjennom

Av landene og havet,

Og det er ikke et sukk, det er det

At min sønn skal våkne opp.

Hvis de sier det av juveleren

Ta den beste juvelen,

Jeg tar en oppriktig venn

Og jeg legger kjærlighet til side.

Forfatter : José Martí

Høstsang

Bra: Jeg vet! Døden sitter

På mine terskler: forsiktig kommer,

Fordi ditt skrik og din kjærlighet ikke forbereder seg

I mitt forsvar, når de bor langt unna

Foreldre og sønn. Når du returnerer scowling

Fra mitt sterile arbeid, trist og mørkt,

Med det til vinterhyllet mitt,

Stående på de gule blader,

I den dødelige hånden ble blomsten av drømmen,

Den svarte kvinnen spiller i vinger ferdig,

Jeg åpner ansiktet mitt, jeg skjelver, jeg ser på henne

Hver ettermiddag venter på meg på døren min.

I min sønn tror jeg, og den mørke dame

Jeg går tom for styrke, fortærer brystet mitt

Av en kjærlig kjærlighet! Vakreste kvinne

Det er ingen død! For et kyss av hans

Tykke skoger av ulike laurbær,

Og oleandrene av kjærlighet og glede

Å minne meg på barndommen mine!

... Jeg tenker på den som min skyldige elsker

Brakt til å leve, og sobbing, unnvikende

Fra min elskede armene; mer allerede glede

Fra den staude gryningen er trykket bra.

Åh, livet, farvel! Hvem skal dø, er død.

Forfatter : José Martí

Summer Romance (fragment)

Middag sommer-gull og blå-som du setter

så mye ny glede, så mye hemmelig angst,

Som en blomstring over hjerter!

Under rastløs bris

den brølende parken av reir og sanger,

Det er som en harmonisk dikter hjerte.

Tørst etter kjærlighet i sjeler som fukter øynene,

den guddommelige galskap av guddommelige overflod,

i de røde kallene

i de frie leppene,

som gylne fluer, kysser kyssene!

På de lyse stiene,

fluffy sanden,

kjære par

interweave med tråder av de søte øyeblikkene

kappen av lovende og fredelige timer ...

De passerer skjøre runder, duftende buketter

av romantiske blondiner og brennende brunetter.

Forfatter: Ernesto Noboa

Til min mor

Å roe de alvorlige timene

av hjertet av Golgata

Jeg har dine triste, milde hender

som alight som to fugler

på korset av min lidelse.

Å lindre de triste timene

fra min stille ensomhet

det er nok for meg ... å vite at du eksisterer!

og du følger med meg og du hjelper meg

og du setter meg i ro med ro.

Når ånden av kjedsomhet gnager meg,

Jeg har noen bøker som er inne

timene grusom myrra, aloe,

fra min svake sjel støtten:

Heine, Samain, Laforgue, Poe

og fremfor alt, min Verlaine!

Og så slipper livet mitt

-En objekt eller orientering-

sørgmodig, stille, underdanig,

med en trist avgang,

mellom et sukk, et smil,

noe upresent ømhet

og noen virkelige smerter ...

Forfatter: Ernesto Noboa

Salme av kjærlighet

Gud velsigne deg, kjærlighet, fordi du er vakker!

Gud velsigne deg, kjærlighet, fordi du er min!

Gud velsigne deg, kjærlighet, når jeg ser på deg!

Gud velsigne deg, kjærlighet, når du ser på meg!

Gud velsigne deg hvis du holder tro på meg;

Hvis du ikke beholder tro, velsigne Gud deg!

I dag får du meg til å leve, velsigne deg;

Når du får meg til å dø, bli velsignet!

Gud velsigne dine skritt mot det gode,

Dine skritt mot ondskap, Gud velsigne deg!

Velsignelser til deg når du ønsker meg velkommen;

velsignelser til deg når du unngår meg!

Velsigne morgenlyset

at når du våkner, sår elevene dine

velsigne skyggen av natten,

at i fanget ditt finner du deg i søvn!

Åpne øynene dine for å velsigne deg selv,

før du gir deg, den som dør!

Hvis de sårte velsigne morderen,

Måtte Gud velsigne deg for din velsignelse!

Salg den ydmyke som du hjelper!

Velsigne, ved å navngi deg, dine venner!

Salige er tjenerne til huset ditt!

De glade sørgerene velsigne deg!

Må jorden velsigne deg i blomster,

og tiden i kopi av fredelige dager,

og havet quiets ned for å velsigne deg,

og smerten blir kastet tilbake og velsigne deg!

Berør igjen med snøig lilje

Gabriel panne og erklære sin salvede!

Gi himmelen til din nåde mirakel gave

og helbrede de syke i ditt syn!

Oh kjære kvinne! I dag elsker du meg,

alle velsignelser er dagen!

Jeg velsigne deg, og jeg vil ha deg med meg

Gud og himmel og jord velsigne deg!

Forfatter : Eduardo Marquina

melankoli

Til deg, for hvem jeg ville dø,

Jeg liker å se deg gråte.

I smerte er du min

med glede forlater du meg.

Forfatter : Eduardo Marquina

¿Sørge? For hva!

Dette er smerteboken min:

Tåre å rive jeg dannet det;

En gang gjort, sverger jeg, for

Kristus, jeg vil aldri gråte igjen.

¿Sørge? Hvorfor!

Mine rimmer vil bli som glitrende

av et nært lys som jeg vil forlate

i hvert vers; men gråte,

Det aldri igjen! Av hvem? Hvorfor?

De vil være en stilig florigelius,

en haug med notater som jeg vil vanne,

og det blir en latter for hver arpeggio ...

Men en tåre? Hva sacrilege!

Det aldri igjen. Av hvem? Hvorfor?

Forfatter : Amado Nervo

selvbiografi

Selvbiografiske vers? Det er mine sanger,

Det er diktene mine: jeg, som nasjonene

venturesome, og som et eksempel på den ærlige kvinnen,

Jeg har ingen historie: ingenting har skjedd med meg,

Å, vennlig venn, ukjent, jeg kunne fortelle deg.

Der i mine yngre år gjettet jeg kunst

harmonien og rytmen, dyr for musageta,

og jeg kunne være rik på at jeg var en dikter.

-Og etterpå?

-Jeg har lidd, som alle, og jeg har elsket.

Mye?

- Nok til å bli tilgitt ...

Forfatter: Amado Nervo

Spania

La han fortsette og bøye på kjøkkenet

under stormen, på bølgene:

går til en spansk Atlantis,

hvor fremtiden er stille og venter.

Ikke sluk rancor eller hat dø

før banneret som barbareren flyr:

hvis en dag rettferdighet var alene,

hele menneskeheten vil føle det.

Og jeg kranglet blant de skummende bølgene,

og bogue den galley han allerede har sett

hvordan er stormene av inkonstants.

At rasen står og armen klar,

Kaptein Cervantes går på skipet,

og over det flyter Kristi flagg.

Forfatter: Rubén Darío (Nicaragua)

Solens land

Ved siden av det svarte palasset til kongen av øya Hierro (Oh, grusom, fryktelig, eksil!) Hvordan er det det

Du, harmonisk søster, synger du til den grå himmelen, din aviary av nightingales, din formidable musikalske boks?

Er det ikke trist å huske våren når du hørte en guddommelig og lithe fugl

i solens land?

I hagen til kongen av øya Gull (oh, min drøm som jeg elsker!) Var bedre enn deg, harmonisk

søster, du elsker dine bevingede fløyter, dine sonorøse harper; du som ble født der blodkarnasjon og rødhetens ros er født,

i solens land

Eller i dronningens festning på Sølvøya (Schubert, Serenade sobs ...) kan du også, søster

harmonisk, gjør de mystiske fuglene i din sjel ros, søt, søt, måneskinnet, jomfruens liljer, doveunen og marquisen svanen. Det beste sølv smelter i en brennende smeltedigel,

i solens land

Gå tilbake, så til båten din, som har seil klar (resounds, lyre, zephyr, flyr) og del, harmonisk

søster, hvor en vakker prins ved kysten ber om lire og vers og roser og kjærer krøllene hennes

gull under en kongelig og blå parasoll,

i solens land.

Forfatter : Rubén Darío

Guddommelig psyke (fragment)

jeg

Guddommelig Psyke, søt usynlig sommerfugl

at fra avgrunnen har du kommet for å være alt

hva i mitt nervøse vesen og i min følsomme kropp

danner den hellige gnisten av gjørme statuen!

Du ser ut av mine øyne i lyset av jorden

og fanger du bor i meg av merkelig eier:

de reduserer deg til å slave mine sanser i krig

og du går knapt fri gjennom hagesøen.

Jeg visste Lust at du kjenner antikvitenskap,

du rister noen ganger mellom umulige vegger,

og forbi alle de vulgære samvittighetene

du utforsker de mest forferdelige og mørke hjørnene.

Og du finner skygge og sorg. Hvilken skygge og duell finner du

under vingården hvor djevelens vin er født.

Du står på brystene, du setter på brystene

hvem gjorde John gal og gjorde Paul sane.

Til Juan jomfru, og til Pablo militær og voldelig;

til Juan som aldri visste om den høyeste kontakt;

til Paul den stormige som fant Kristus i vinden,

og Juan for hvem Hugo er stupefied.

Forfatter : Rubén Darío

Nocturno av street copla (fragment)

Tiden har brent mine skip

som erobreren,

og jeg kastet meg inn i eventyret

fra ett hjerte i et annet hjerte;

men ...

Jeg bekjenner

Jeg har også hatt min triste natt.

Oh trist natt når jeg gråter!

Å natt når du vandrer

for de mørke nabolagene av stemningsfulle aspektet,

hvor i ydmyke hjem drømmer romantikken

av syke jomfruer av Luna og sang,

mitt skritt har blitt avbrutt

en kobling rømte gjennom det forræderiske hullet

fra et vindu, bare

å grave meg midt i hjertet mitt ...

Og koblingen til meg kom

kastet, midt i et gammelt trekkspill,

av noen presumptuous ungdom

i følge stemmen hans.

Forfatter : Santos Chocano

orkideer

Glassamforer, grasiøs finery

av gåtefulle overraskende former,

pannebånd med fronter,

ornamenter verdig overdådige haller.

I knastene på et koffert lager de skalaer;

og krølle sine slangestenger,

opp til den ventende høyden,

som fugler uten vinger.

Trist som pensive hoder,

de spire, uten klumpete ligaturer

av tirana rot, fri og stolt;

fordi også med smålig i krig,

de vil leve, som rene sjeler,

uten en eneste kontakt med jorden.

Forfatter : Santo Chocano

Madrecita

Mor, lille mor

Hvit cantarrana blomst

Myk sjarm i livet mitt

Søt kjærlighet som aldri snyder.

Hvem ser på deg, beundrer deg allerede

Speil som ikke tåler

Dyden godt lært

Å lide alltid stille

Laborious edderkopp

Det i fjellet

Din arbeidskraftige telita.

Silent vever og sparer

Et herlig liv

Delikat ømhet

Av god tålmodighet

Søt kjærlighet som aldri snyder.

Forfatter: Rómulo Gallegos

I en vifte

Dårlig vers fordømt

å se på dine røde lepper

og i ildens øyne

Alltid elske å brenne.

Hummingbird av den som beveger seg bort

myrten som forårsaker det

og se nøye på munnen din

og kan ikke kysse henne

Forfatter: Manuel Gutiérrez Nájera

Andre dikt av interesse

Romantikkens dikt.

Avant-garde dikt.

Realismens dikt.

Futurismens dikt.

Classicismens dikt.

Dokumenter av neoklassisisme.

Barokdommene.

Dikt av kubisme.

Dadaismens poeng.

Renessansdommene.