6 Futuristiske dikt med onomatopoei (kjente forfattere)

De futuristiske diktene er de som bruker poesi til å manifestere den avantgarde kunstneriske nåværende kjent som futurisme.

Futurisme ble manifestert i Italia i begynnelsen av 1900-tallet takket være den italienske dikteren og redaktøren Filippo Tommaso Marinetti.

Denne kunstneriske bevegelsen er basert på originalitet og opphøyelse av bevegelse og teknologi, for eksempel biler og store byer, spesielt for sin dynamikk.

Et futuristisk dikt med onomatopoeier refererer til refleksjon av lyd gjennom setninger som nevner en lydhandling. For eksempel: « du kunne høre lyden av brytebølger» .

Futuristiske dikt og onomatopoeia

Selv om den utenom den lyriske konteksten vanligvis er representert med den skriftlige ekvivalensen av en lyd (som mia til en kattens hu), blir det i poesi en effekt kjent som imitativ harmoni søkt mer.

Det søker å projisere lyden gjennom et uttrykk som transporterer leseren eller lytteren. Det kan være så enkelt som " du kunne høre fuglene synge" .

Nedenfor er noen futuristiske dikt med onomatopoeias.

1- Lytt - Vladimir Mayakovsky

Hark!

Stjernene er opplyst,

Betyr dette

som er nødvendige for noen,

at noen ønsker deres eksistens,

at noen er avstøpning

Daisies til grisene?

surring

mot stormen og støvet,

Han kom til Gud,

frykt for å være sen.

Han gråt,

han kysset sin knyttede hånd,

bønnfalt

Jeg trengte en stjerne!

han svarte

Jeg kunne ikke stå

hans martyrdom uten stjerner.

deretter

Han gikk sin angst

late som å være rolig.

Han fortalte en:

«Nå har du det bedre, ikke sant?

Skriver du ikke lenger? »

Hark!

Stjernene er opplyst-

Mener du det noen

Trenger du dem? Mener du

det som er uunnværlig

det hver kveld

over takene

skinne minst en stjerne?

Dette diktet er av den russiske dramatikeren og dikteren Vladimir Maiakovski, den største eksponenten for russisk futurisme, en litterær strøm relatert til futurismen som oppsto i Italia.

Begge bevegelsene er nært beslektede og opprettholder mange likheter med hverandre.

Det gjør gjentatt bruk av

Det er et veldig klart eksempel på opphøyelsen søkt i futurisme.

2. Kram deg selv - Filippo Marinetti

Da de fortalte meg at du hadde forlatt

Hvor det ikke kommer tilbake

Det første jeg beklaget hadde ikke klemmet deg flere ganger

Mange flere

Mange flere ganger mange flere

Døden tok deg og forlot meg

bare

Så død jeg også

Det er morsomt,

Når noen i maktkretsen går tapt

Det binder oss til livet,

Den sirkelen hvor bare fire kan passe,

Den runden,

Vi blir angrepet av forfalskninger (forgjeves)

gleder

Fra teatret

Hva er en hule

For brødre

Og synd at det ikke passer innvendig

en 's

Og synd at det plager oss

Det er morsomt,

Når livet ditt forvandles til før og etter,

På utsiden ser du det samme ut

Inne splitter du i to

Og en av dem

Den gjemmer seg i brystet

I brystet ditt

Som en seng

Og det er for alltid

Ikke mer går

I livet

favoritt

Livet

Hvilken tristhet kan det ikke

Bli gammel

Med deg

Det er et av diktene til hovedfremmende og promotor av futurisme, Filippo Marinetti.

Det handler om et tema som brukes mye i poesi, romantikk, med en historie om tap av en elsket og den etterfølgende tristheten og refleksjonen som dette genererer.

3- Fjerde hemmelige dikt til Madelaine - Wilhelm Apollinaire

Munnen min vil ha ardor av helvete,

min munn vil være for deg et helvete av søthet,

mine munns engler vil herske i ditt hjerte,

min munn vil bli korsfestet

og munnen din vil være den horisontale innsatsen av korset,

men hvilken munn vil være det vertikale treet i dette krysset.

Oh vertikal munn av min kjærlighet,

soldatene i min munn vil ta innsiden til angrep,

prestedene i min munn vil røkelse din skjønnhet i deres tempel,

kroppen din vil riste som en region under et jordskjelv,

øynene dine vil da bli belastet

av all den kjærligheten som har kommet sammen

i utseendet av hele menneskeheten siden den eksisterer.

Min kjærlighet

min munn vil være en hær mot deg,

en hær full av blunders,

som endrer seg som en tryllekunstner

han vet hvordan han skal forandre sine metamorphoses,

fordi munnen min er også rettet mot øret ditt

og først og fremst vil min munn fortelle deg kjærlighet,

fra en avstand du murmer

og tusen engelske hierarkier

at de forbereder deg en paradisisk sødme i ham de rører,

og min munn er også ordren som gjør deg min slave,

og Madeleine gir meg munnen din,

Din munn jeg kysser Madeleine.

Skrevet av Wilhelm Apollinaire, fransk dikter og romanforfatter, der gjennom bruk av en rekke metaforer til krig og død, uttrykker kjærligheten og attraksjonen til en kvinne som heter Madelaine.

Den klarer å fuse futurisme med onomatopoei ved å heve følelsen av kjærlighet og representere lyder i vers som min munn styrer ordene sine til ørene .

4- Fløytehjulet - Vladimir Mayakovsky

For alle dere,

de som jeg likte eller likte,

reddet av de hellige bilder i hulen,

Jeg hever skallen full av vers,

som et glass vin i en bordrille.

Jeg tror mer og oftere:

det ville være bedre å få slutt

med spissen av en kule:

I dag,

bare i tilfelle,

Jeg gir avskjeds konsert.

Minne!

Plukk opp i hjernen

de uuttømmelige rekkene til de kjære.

Heller øynene i øynene.

Pynt natten til de siste bryllupene.

Hell kjødets glede inn i kjødet.

Den kvelden glemmer ikke noen.

I dag skal jeg spille fløyten

På min egen ryggrad.

Arbeid av Vladimir Mayakovsky, basert på et lek på ord hvor han utfører i en konsert ledsaget av mange som ler, snakker og drikker vin mens han "spiller" sin ryggrad som fløyte.

5- Nocturnes - Juan Larrea

Natten har åpnet sin paraply

Det regner

Regnens fugler

de peker hvite pølene

Trærne sover

på ett ben

Fluttering, flagrende

Destartala en bil

sin siste brøl av hendecasyllable

En mann krysser som en dårlig tanke

Vann mygg

Colmenean s lys

Brann av vinger

flits

Det regner

Nocturnes er et futuristisk avantgarde-dikt skrevet av den spanske dikteren og essayisten Juan Larrea.

Bruken av onomatopoeia brukes når man knytter en regnfull kveld, hvor lyden av regn og fugler vibrerer en del av en by.

6- Oh dører av kroppen din ... -Wilhelm Apollinaire

Oh dører i kroppen din

Det er ni av dem, og jeg har åpnet dem alle

Oh dører i kroppen din

Det er ni av dem, og alle av dem har blitt lukket igjen

I den første døren

Den klare grunnen er død

Var det husket? Den første dagen i Nice

Ditt venstre øye, så vel som en slange slips

Opp til hjertet mitt

Og la døren til venstre øye åpne igjen

I den andre døren

All min styrke er død

Var det husket? på et vandrerhjem i Cagnes

Ditt høyre øye knuste som hjertet mitt

Øyelokkene dine slår som i brisen blomstene slår

Og la døren til ditt høyre blikk åpne igjen

I den tredje døren

Lytt til aorta

Og alle mine arterier svulmet av din eneste kjærlighet

Og la døren til venstre øre åpne igjen

I den fjerde døren

Jeg blir eskortert hver vår

Og du hører den vakre skogen

Last opp denne kjærlighetssangen og reirene

Så trist for soldatene som er i krigen

Og la døren til høyre øre åpne igjen

På femte døren

Det er mitt liv som jeg tar med deg

Var det husket? på toget som kom tilbake fra Grasse

Og i skyggen veldig nær veldig kort

Munnen din fortalte meg

Ord av fordømmelse så pervers og så øm

At jeg spør min sårede sjel

Hvordan kunne jeg høre dem uten å dø?

Å så søte ord så sterke at jeg synes å røre dem når jeg tenker på det

Og la døren til munnen åpne igjen

På den sjette døren

Din svangerskap av rot oh krigen avbryter

Her er alle fjærene med sine blomster

Her er katedralene med røkelse

Her er armhulen din med sin guddommelige lukt

Og dine parfyme bokstaver som jeg lukter

I flere timer

Og la døren åpne igjen på venstre side av nesen din

På syvende døren

Oh parfymer fra fortiden som luftstrømmen tar

Den salte effluvia ga leppene smaken av havet

Marine lukt lukt av kjærlighet under våre vinduer havet var døende

Og lukten av appelsintrærne omgav deg med kjærlighet

Mens du holdt meg i armene mine

Stille og stille

Og la døren åpne igjen på høyre side av nesen din

På den åttende døren

To klumpete engler tar vare på skjelvende roser som støtter

Den utsøkte himmelen i din elastiske midje

Og her er jeg bevæpnet med en pisk laget av månestråler

Kjærlighet kronet med hyacint kommer i kjør.

Og la døren til sjelen din åpne igjen

Med den niende døren

Det er nødvendig at kjærligheten selv

Livet i livet mitt

Jeg blir med deg for evigheten

Og for den perfekte kjærlighet og uten sinne

Vi kommer til å nå den rene og perverse lidenskapen

I henhold til det vi ønsker

Vet alt for å se alt

Jeg ga opp på den dype hemmeligheten din kjærlighet

Å skyggefull dør å, leve korallør

Mellom to kolonner av perfektion

Og la den åpne døren igjen for at hendene dine vet hvordan de skal åpnes så godt

Original av Wilhelm Apollinaire, selv om den mest internasjonalt anerkjente versjonen tilsvarer en korreksjon laget av fransk litteratur og oversetter Claire Deloupy.

Forfatteren avslører tilbedelsen av sin elskede, som lar ham komme inn i sitt liv gjennom 9 dører (derav navnet på diktet) som representerer ulike metaforiske aspekter av livet hans.